En hundeeiers mange gleder

En av hundeeierens mange gleder er å kunne ha en unnskyldning til å ta seg en spasertur mens himmelens sluser står på vid gap. Jeg strener av gårde i allværsjakka og foretrekker det om hunden gjør fra seg ved postkassa så vi kan løpe inn igjen. Hunden derimot, som jeg trodde var ekte mann og dro ut på villmarksferie uansett vær, henger etter meg og nærmest lyser "FML!!!" (fuck my life). Jeg drar dyret etter meg i enden av lina og jogger ut i skogen, mens hunden tar seg gooood til å snuse og tisse, under de største trærne som gir mest ly for regnet. Med en gang dyret endelig tar til vett og setter seg krokbøyd ned i blesten for å gjøre sitt, snur jeg fort og jogger hjem igjen. Igjen henger dyret etter og ser ut som om han går den "grønne mil" på vei til en elektrisk stol. Når vi derimot når toppen av bakken vår, og det går på vei nedover igjen ser det ut som om at hunden har satt rumpa ut av revers og rett i fri, for jo lenger ned i bakken vi kommer, jo fortere løper dyret! Jeg veit jo at hunden er firehjulsdreven, men jeg er overbevist om at bakbeina gjør mye av jobben. Når han når toppfart løper nemlig bakbena fortere enn forbena, og han løper sidelengs nedover bakken og skrenser opp gårdsplassen der vi bor. Når jeg sitter her og skriver, og hører på hva villmannsdyret holder på med i andre enden av huset, kommer jeg på en annen av hundeeierens store gleder; Våt hund i senga. Og mens hunden sier "hevnen er søt" mens han tørker seg direkte udiskret i sengetøyet vårt, er det min tur til å si FML....!